mandag, den 27. mars 2006

Frydefull Frue fra det indiske hav

Fruen fra havet er den morsomste, mest glitrende eksotiske og originale Ibsenoppsetningen vi antakelig kommer til å oppleve i Ibsenåret. Men også bemerkelsesverdig trofast mot originalen.

Av IdaLou Larsen


Første gangen jeg opplevde Erik Ulfsby som regissør, var da han hadde ansvaret for den lavmælte, gåtefulle og intense sceneversjonen av Tarjei Vesaas’ Isslottet, og den gangen var jeg imponert over hans stilsikre og varsomme grep om den vanskelige fortellingen.

Med Fruen fra Det indiske hav imponerer han stort igjen, men denne gangen på en helt annen måte. Oppsetningen må vel være den morsomste, mest glitrende eksotiske og originale presentasjon av ett Henrik Ibsen-stykke vi kommer til å oppleve i Ibsenåret. Men, og det gjør den ekstra besnærende, den er også forbausende trofast overfor Ibsens tekst: Begge disse aspektene er Erik Ulfsbys fortjeneste.
Forestillingen er mitt aller første møte med Bollywood-filmens dramaturgi, der – som Erik Ulfsby forklarer i programmet - sang- og dansenumre ”i all hovedsak fungerer som en visualisering av hovedpersonenes drømmer, lengsler og fantasier”.

Dermed blir den første fru Wangel, som i virkeligheten er død for lenge siden, en meget present skikkelse: I en av de tidlige scenene i stykket der Bhairavi (Bolette/Lisa Tønne) og Hima (Hilde/Belinda Braza) pynter huset med blomster til ære for morens fødselsdag, kommer for eksempel hennes gjenferd (Richa Chandra) til syne, og med den største selvfølgelighet danser hun litt sammen med døtrene.

Kostelig er scenen der Dr. Warma (dr. Wangel/Duc Mai-Thé) drømmer seg bort: I fantasien ser han sine to hustruer danse eggende danser omkring ham, og når han reiser seg, og får øye på sin rival, Den fremmede (Shahzad Alsikander Khan), retter han noen solide uppercuts mot skikkelsen, mens tekstmaskinen beretter i lysende skrift: ”Bang! WoW! Kaboom!” En typisk ønske-oppfyllelse.

Like besnærende er det når professor Agnihotri (Arnholm/Shiraz Khan) har lovet å snakke med Dr. Warma slik at Bhairavi skal få oppfylt drømmen om å komme ut i den store verden, og hun umiddelbart gledesstrålende drømmer seg bort til Pyramidene, til New York og på safari i Afrika.

Sang- og dansenummerne er mange, og langt fra å forsinke handlingen, bringer de den altså elegant framover. Spesielt er disse numrene viktige i skildringen av fruen selv, for Erik Ulfsby har valgt å la Ekanta Warma (Ellida Wangel/Lavleen Kaur) nesten ikke si noe.

Det er i all hovedsak gjennom dansen at Ekantas lengsler, hennes misnøye, hennes indre uro, hennes angst og hennes sorg formidles til oss tilskuere. Og fordi Lavleen Kaur har et fantastisk kroppsspråk og et meget uttrykksfullt ansikt fungerer det aldeles utmerket: den fåmælte kvinnen blir nettopp den gåtefulle skikkelsen som står i sentrum for hele fortellingen..

Men at det skal også bli spennende å se en intelligent skuespiller som Lavleen Kaur tolke både Nora Helmer og Hedda Gabler til høsten.

Formelt og ikke minst visuelt er forestillingen en fulltreffer: Arne Nøsts scenografi med sinnrike speileffekter, underskjønne indiske høyfjellsbilder, en enorm kitsj-lysekrone som senkes ned hver gang vi befinner oss i Dr. Warmas velstående hjem, de to vakre hodene som den unge skulptøren Lonkar (Lyngstrand/Norman Mabushir) arbeider med, og som står på hver sin side av scenen - pluss den skjeve dreiescenen der stykkets mest dramatiske begivenheter utspiller seg.

Men, og det er det viktigste og det mest overraskende: Fruen fra Det indiske hav tar også trofast vare på Ibsens fortelling om Ellida Wangel som ikke kan glemme sjømannen hun i sin ungdom utvekslet ringer med – med havet som vitne. Nå kommer han tilbake – fra havet eller fra dødens rike, og vil ha henne med seg. Fascinasjonen og lidenskapen fra den gangen våkner i henne, og hun ønsker å bryte ut av fornuftsekteskapet hun har inngått.

Men for 120 år siden – Ibsen skrev Fruen fra havet i 1888 – hadde heller ikke norske kvinner friheten til å bestemme over sitt eget liv. Wangel vil først ikke gi henne friheten tilbake.

”Min hustru har ikke noget valg”, sier han til Den Fremmede. ”Jeg er sat både til at vælge og til at – værge for henne”. Når han til slutt utbryter at han vil ha ”handelen gå om igjen”, og sier de forløsende ordene ”nu kan du altså vælge din vej -- i fuld -- fuld frihed” vinner Dr. Wangel i 1888 en stor seier over seg selv, akkurat som Dr. Warma gjør det i Centralteatrets oppsetning.

I likhet med dr. Warma føler Wangel et ansvar for å flytte til et sted hvor det i det minste er en viss ”udsikt til at få dem (døtrene) forsørget en gang”, og han er ikke det minste forbauset når Arnholm i fullt alvor spør ham om han ikke er litt bekymret for at Lyngstrand , denne unge mannen, ”går og driver så meget med småpigerne”. Han sier videre at slikt burde han ”dog ha’ et lidet øje med”, et synspunkt Warma/Wangel prinsipielt gir sin fulle tilslutning.

Fruen fra det indiske hav får glimrende og ubesværet frem at det ikke er veldig lenge siden også vi nordmenn levde i et samfunn der menn hadde en helt annen bestemmelsesrett over hustruer og døtre enn i dag.

Og ved at Ekanta/Ellida velger å bli i ekteskapet når mannen åpent lar henne få velge i frihet og ”under eget ansvar”, peker stykket også fremover mot en sterkere stilling for kvinnen, slik det sikkert gjorde i Ibsens tid.

Men i det øyeblikk hun takker ja til å gifte seg med den middelaldrende Arnholm, inngår Bhairavi/Bolette, med åpne øyne, akkurat samme ”handel” som stemoren gjorde: Det er Ibsens litt beske kommentar til sitt eget fremtidsrettede budskap. Verden går fremover, men det gjør det langsomt.

Duc Mai-The er en sympatisk Dr. Warma, og han imponerer stort med en fysisk energi og spenst som han hittil ikke har fått utnyttet fullt ut på norske scener – det er hans sprelske hopp et eklatant bevis på. Shiraz Khan er en vennlig, klønete og samtidig litt autoritær professor Agnihotri – en gang lærer, alltid lærer.

Lisa Tønne og Belinda Braza er sjarmerende som flørtende og fnisete ungjenter som stadig morer seg på de voksnes bekostning. Ved å veksle mellom overdådig lystig humør og litt tungt alvor, formidler Lisa Tønne at Bhairavis ungdomstid står for fall, mens Belinda Braza tegner et spennende portrett av den eventyrlystne, freidige og livshungrige unge piken som snart skal spille en viktig rolle i byggmester Solness’ liv, samtidig som hun fint får fram Himas barnlige sårhet.

Noman Mubshir er både rørende og lett komisk som den selvgode, naive Lyngstrand, mens Shahzad Alsikander Khan har det rette sceniske nærvær som Den fremmede. Det er i det hele tatt interessant å se at forestillingens eksotiske og glitrende ytre ikke forhindrer ensemblet i å yte Ibsens skikkelser rettferdighet.

Fruen fra Det indiske hav er en knallåpning på Ibsenåret i Oslo.

Oslo Nye Teater, Centralteatret
Bollywood Ibsen – Fruen fra det indiske hav
Bearbeidet av Erik Ulfsby
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi: Arne Nøst
Koreografi: I. Cecilie Bertrán de Lis
Ko-koreografi: Richa Chandra/Lavleen Kaur
Med Duc Mai-The, Lavleen Kaur, Shiraz Khan, Lisa Tønne, Belinda Brazar, Noman Mubashir, Shahzad Alsikander Khan, Richa Chandra