tirsdag, den 30. november 2004

En teateropplevelse av de sjeldne

Regissør Alexander Mørk-Eidem, scenograf Olav Myrtvedt og ikke minst åtte fantastiske skuespillere gjør Terrorisme til en teateropplevelse av de sjeldne.
Av IdaLou Larsen


Når teater virkelig funker, finnes det ingenting bedre. Jeg var i strålende humør da jeg forlot Amfiscenen lørdag, i så godt humør som man bare kan bli etter å ha sett teater det virkelig svinger av.

Godt gammeldags teater

Jeg fikk dessverre ikke sett Jon Tombres versjon av brødrene Presnjakovs Terrorisme på Trøndelag Teater, men jeg så Dramatens oppsetning på EL-verket i vår. Stykket gjorde inntrykk den gangen, men selve forestillingen imponerte ikke. I rettferdighetens navn må jeg presisere at en del av den meget muntlige, nærmest slangpregede dialogen, gikk meg hus forbi den gangen. Likevel er jeg ikke i tvil om at Nationaltheatrets oppsetning er langt strammere regissert, og selve resultatet langt mer enhetlig, både morsommere og paradoksalt nok også dystrere.
Fra første scenen anslås tonen: Vi er på teater – teater av den gode gammeldagse sorten som overhodet ikke tar mål av seg til å etterligne den virkelige virkeligheten. Sufflør Trond Bøthun Nilsen trer fram og kunngjør at vi nå skal se Terrorisme av brødrene Oleg og Valdimir Presnjakov, og gjennom hele forestillingen får vi høytidelig opplyst om hvilken akt som nå begynner. Dermed er rammen for Terrorisme på plass. Regigrepet underbygges ved de pussige, men meget dekkende sanginnslagene som ledsager slutten av hver akt, samtidig som de varsler handlingen i neste.
Mens Stockholm-oppsetningen var realistisk lagt opp – scenografien skiftet for eksempel for hver av de seks aktene – understreker Olav Myrtvedts scenografi Alexander Mørk-Eidems teatralske regigrep: Amfiscenen rommer samtidig alle de forskjellige stedene der handlingen utspiller seg. Flysetene fra de to krote scenene i siste akt ruver til høyre, mens dobbeltsenga til akt 2 troner til venstre, kontorpultene til akt 3 er spredd utover gulvet, og garderobeskapene til akt 4 står oppstilt langs veggene. Ikke nok med det: I første akt står alle stykkets personer oppstilt i rommet som legemsstore pappmannekenger. De blir for øvrig stuet pent bort etter hvert, og dukker først opp igjen i nest siste scene, som flypassasjerer.
Først virker det fullstendig kaotisk. Men etter hvert som handlingen kommer i gang, avslører det tilsynelatende rotet en slags indre struktur, og brikkene faller på plass: Ikke et øyeblikk er vi i tvil om hvor vi er, og skuespillerne ser heller ikke ut til å ha noen problemer med å bevege seg i dette kompliserte sceniske universet.

Hverdagens terrorisme

Terrorisme er et underlig stykke: Det starter med en mistanke om bomber i noen etterlatte kofferter på en flyplass. Flyplassen blir stengt, passasjerene får beskjed om at all trafikk er innstilt inntil videre, og tungt bevæpnede politistyrker passer på at ingen passasjerer kommer for nær sperringene. Men det er ikke denne høyst aktuelle terrorismetruselen stykket handler om. Riktignok får bombene – som etter hvert viser seg å være falsk alarm – ganske skjebnesvangre konsekvenser. Men sentralt i stykket står hverdagsvolden – den unge kvinnen som vil gjøre seksualakten - og utroskapen - mer spennende ved å bli bundet og på lissom ”voldtatt” av sin elsker, den nådeløse mobbingen på arbeidsplassen der en av kontordamene har hengt seg i fritidsrommet, de bornerte og innskrenkede kjerringene som synes det er en hverdagslig sak å kverke ektemenn og svigersønner med gift; den rå politimannen som brutalt plager sin litt annerledes kollega, og som med utilslørt fryd bruker sitt digitalkamera i jobben – tilsynelatende for å dokumentere volden, men egentlig kanskje fordi han rett og slett liker å se på voldens blodige og lemlestede ofre. Volden og frykten er overalt, til og med guttungen i parken leker seg med å la lekepistolens lasersikte hoppe målbevisst rundt på ansiktet til bestemoren. Og det er ingen tilfeldighet at det nettopp er leken som utløser katastrofen.
Det elegante og finurlige ved oppbyggingen av Terrorisme er at alt henger sammen med alt: Hadde ikke flyplassen blitt rammet av bombetruselen, ville ikke ektemannen reist hjem og oppdaget kona bundet i senga med den snorkende elskeren ved sin side, og hadde ikke gutten siktet på bestemorens venninne med laserpistolen…. Tilfeldighetene avgjør, og volden rammer blindt. Samtidig er situasjonen midt i sin groteske humor tilsynelatende hverdagslig og alminnelig, vi kan, som det heter, nikke gjenkjennende til de treffsikre replikkvekslingene. Og brått ser vi hvordan terrorismens mekanismer er en del av våre liv, hvordan vi selv både terroriser og blir terrorisert.

Strålende ensemblespill

På Amfiscenen har Alexander Mørk-Eidem fått med seg åtte skuespillere, fem menn – Kai Remlov, Ole Skjelbred-Knudsen, Ingar Helge Gimle, Lasse Lindtner og Arild T. Andersen – og tre kvinner – Laila Goody, Anne Marie Ottersen og Anne Marit Jacobsen. De hopper uforferdet og elegant ut og inn av alle rollene i det store persongalleriet, og skaper like troverdige og treffende typer hver gang: Det virker egentlig litt feil å fremheve en enkelt skikkelse, men jeg kan ikke dy meg for å nevne Kai Remlov som leder for politiets innsatsgruppe: Bare iført t-skjorte sprader han rundt i garderoben sammen med gutta – en naturlig situasjon i virkeligheten, men nesten sjokkerende på scenen – og utstråler en slik vennlig autoritet at publikum nærmest glemmer hans mangel på antrekk. Ett eksempel bare – jeg skulle gjerne ha gitt mange flere. For dette er ensemblespill av høy klasse.
Det er en dyster virkelighet brødrene Presnjakov skildrer. Alexander Mørk-Eidems og skuespillernes store fortjeneste er at de ganske ubarmhjertig, treffsikkert og uten ytre effekter utleverer de komiske sidene ved den menneskelige dårskapen slik at Terrorisme faktisk også er en av de morsomste teateropplevelsene jeg har hatt på lenge. I Alexander Mørk-Eidems regi er Terrorisme blitt en gjennomført spennende, vittig men samtidig desperat oppsetning. Med andre ord en teateropplevelse av de sjeldne.

Nationaltheatret, Amfiscenen: Terrorisme
av Oleg og Vladimir Presnjakov
Oversatt av Silje Ohren Strand
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt
Lys: Kristin Bredal
Med Kai Remlov, Ole Skjelbred-Knudsen, Lasse Lindtner, Ingar Helge Gimle, Laila Goody, Anders T. Andersen, Anne Marit Jacobsen, Anne Marie Ottersen