torsdag, den 22. september 2011

Dirigentutdanning uten forspill

MEDIUM


Begynner for sent: I Norge har vi tradisjon for å omskolere voksne musikere til å bli dirigenter, snarere enn å utvikle talentene fra ung alder. Det mister vi mange potensielle dirigenter på. Kronikk.


Tekst: Cathrine Winnes Trevino, dirigent.

Bildet viser Gustavo Dudamel med Gøteborgsymfonien


Finske dirigenter er verdenskjente for sin høye kompetanse, og er en viktig eksportvare og reklame for landet sitt. Når orkesterledere med finsk aksent og diplom fra Sibelius- akademiet snakker, blir det raskt stille i forsamlingen. Hva er det som gjør at finske dirigenter framstår som så enormt kvalifiserte og kunnskapsrike? Og hva må til for å knekke “Finland-koden” her i Norge?

Denne høsten får Norge sin aller første bachelorutdanning i dirigering. Det er Norges Musikkhøgskole som huser det første kullet av ferske dirigentstudenter. Til nå har utdanningsløpet for dirigenter startet etter avlagt bacheloreksamen i hovedinstrument.

Landets eneste tilbud i orkesterledelse har hittil vært på mastergradsnivå, og har altså forutsatt en musikereksamen, ikke en dirigenteksamen.

Slik dirigeringsundervisningens tilbud er i dag, med manglende skolering og rekruttering blant unge, foregår tilstrømningen av potensielle dirigenter mer eller mindre tilfeldig. Som regel er det gjerne en musiker, som etter fire- eller seksårig høgskoleutdanning, tar skrittet ut og søker til dirigeringsutdanningen ved Musikkhøgskolen.

Slik har vi endt opp med en praksis der vi omskolerer musikere, snarere enn å utvikle dirigenttalenter.

Det har derfor vært jobbet lenge i kulissene for å stable et bachelorprogram i dirigering på beina. Ikke bare har det vært viktig å sikre et lengre utdanningsløp, det har også vært essensielt å tiltrekke en yngre studentmasse.

Slik er det all mulig grunn til å juble over at tilbudet endelig er realisert. Spørsmålet er bare om en bachelorutdanning i seg selv er tilstrekkelig for å høyne nivået på fremtidens norske dirigenter?

Mens barn og unge over hele landet går til pianotimer og øver skalaer, ligger nemlig dirigentpinnen på hylla og venter på å bli funnet. I Norge er det ingen tradisjon for, og følgelig ingen skolering av, unge dirigenttalenter pre høyskolenivå. Vi hopper rett og slett bukk over hele oppkjøringsfasen.

På kartet over internasjonale unge dirigenter ser vi storheter som Gustavo Dudamel (Venezuela), Daniel Harding (Storbritannia) og Mikko Frank (Finland), og felles for dem alle er at de startet sin dirigenttrening tidlig i livet.

MEDIUM

Dirigent Dudamel med en av de unge elevene sine, Sebastian Arvelo

Dudamel, den viktigste representanten for Venezuelas musikkpedagogiske program “El Sistema”, startet dirigentundervisning da han var fjorten. Daniel Harding begynte som syttenåring karrieren som assistentdirigent i Birmingham Symfoniorkester for Sir Simon Rattle. Mikko Franck var under vingene til den legendariske dirigentprofessor Jorma Panula som sekstenåring, med Mahler-partiturer som sengelektyre og stadig voksende orkestererfaring.
En vesentlig forutsetning for å knekke “Finland- koden” er nettopp å studere Jorma Panulas arbeid. I mange tiår har dirigentprofessoren vært en pådriver for dirigentutvikling i Finland. Det var ham som bygget opp store dirigentklasser på Sibelius- akademiet i Helsinki, med stjerner som Esa-Pekka Salonen og Jukka Pekka Saraste i stallen. Rekrutteringen til Sibelius-klassen etablerte Panula selv. Han plukket talentene tidlig, gav dem skolering og repertoarkunnskap og lot dem dirigere Beethoven-symfonier før de var tørre bak ørene. I en alder av 81 er det fortsatt Panula som er primus motor for rekruttering av finske dirigenter.

Skal vi i Norge måle vår praksis opp mot Finland - eller Venezuela, for den saks skyld - ser vi at bachelor-nivået er et for sent stadium å starte dirigentutvikling på. Det viser seg vanskelig å få nok kvalifiserte søkere til en dirigeringsutdanning ved å rekruttere rett fra videregående skoler, slik øvrige musikkutdanninger gjør. Svært få norske studenter har på dette tidspunkt i livet nok kompetanse til å stå foran et orkester. I dette komplekse yrket, og ditto komplekse studium, kreves stor grad av selvstendighet, ledelsesferdigheter og psykologisk forståelse. Videre forutsettes stort musikalsk talent, høy grad av musikalsk kunnskap, og utvikling av et enormt repertoar. Å dyrke fram slike egenskaper og ferdigheter er en lang prosess.

Utviklingen bør derfor påbegynnes i tenårene da læring tilegnes raskt, og personlig identitet og verdisyn manifesterer seg. Da blir det mulig å løfte studentene opp på et høyere nivå enn det vi oppnår i dag. Vi får mulighet til å bygge opp under identiteten til en elev som er musikkfaglig sterk, men lederfaglig usikker, eller styrke den teoretiske kunnskapen til en dirigent som tufter valgene sine på intuisjon. Vi får gitt dem verdifull ledertrening tidlig i livet, der de gjennom ensembledirigering instruerer og initierer, og hvor de får direkte musikalsk svar på sine interpretasjonsideer og kreative tanker. Dette er fantastisk allmenndannelse, men ikke minst god dirigentdannelse.

Ved å aktivt rekruttere og utdanne unge dirigenttalenter vil vi også bidra til å sikre et større dirigentmangfold enn Norge i dag kan framvise. Det være seg alder, men også kjønn, kultur, musikalsk egenart og ledelsesstil. Et mangfoldig og ungt dirigentkorps kan bli et friskt bidrag i dagens klassiske musikkliv, som søker etter en mer moderne form. Både den tradisjonelle konsertformen og dens innhold er i dag gjenstand for debatt. Ved siden av å ivareta symfoniske tradisjoner, forsøker vi også å finne fram til nye måter å gjennomføre konserter på. Dersom vi lykkes med dirigent- rekrutteringen, vil vi om få år ha mange flere representanter til å utforske nye og kreative muligheter til formidling av kunstmusikk.

For å sikre dirigentutviklingen trenger vi nye arenaer for rekruttering, profilering av unge forbilder, tilskudd av midler, dirigentpedagoger med internasjonal erfaring og ikke minst praksisorkestre og -ensembler. Da er det et gode at landet vårt besitter er et rikt kulturskoletilbud, mange musikklinjer i videregående skole og nasjonale korps- og orkesterforbund, som markerer seg sterkt i den øvrige talentutviklingen. Det er disse som er i posisjon til aktivt å rekruttere til dirigentfaget, og det er disse som må ta initiativ til å sette i gang med talentutvikling.

Først da vil Musikkhøgskolens bachelorutdanning nå sitt fulle potensial, i det de kan velge fra en bred, ung og kvalifisert søkermasse ved sine opptaksprøver.

Vi lever i et land hvor det er rom for individualitet. Dette er et gode vi deler med finnene. Kanskje mangler vi bare tidlig-rekrutteringen for å knekke ”Finland-koden” og anvende den her hjemme. Nå har vi muligheten å danne en helt ny generasjon norske dirigenter som kan plassere seg selv og norsk musikkliv på verdenskartet. Det er på tide å gå på dirigentjakt!