tirsdag, den 1. november 2011

Bergen elsker oktober

MEDIUM


For da er det scenekunstfestival! I år var det Meteor som gikk av stabelen. Anmeldelse.


Tekst: Karoline Skuseth
Foto: Maarten Vanden Abeele/MaisonDahlBonnema


Som innbygger i denne byen tenker man det samme år etter år: selv om sommeren egentlig ikke kom denne gangen heller, føles det plutselig greit å ignorere infame regnbyger og heller la blikket fråtse i festivalprogrammene denne måneden bringer.

For det finnes flere enn ett – det er ikke til å komme utenom når man nevner teaterbiennalen Meteor å også nevne festivalens største konkurrent, Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF), som på mystisk vis legges til nøyaktig samme uke hver høst. Denne lettere uheldige posisjoneringen i tid og rom har konsekvenser: der Meteor rapporterer om dels halvfulle saler og et publikum som preges av tilreisende artister, kuratorer og teoretikere, hadde BIFF i år en publikumsrekord så stor som en femtedel av byens befolkning.

Festivaleksport

Dette betyr ikke at Meteor mister sin relevans. Selv om festivalen kanskje synes å forbigås i stillhet i riksdekkende presse, betyr dette på ingen måte at den ikke har internasjonal nedslagskraft. Festivalen regnes sågar som en av landets største eksportører av norsk scenekunst, og besøkes hvert år av representanter for en rekke betydningsfulle institusjoner.

Tatt dette i betraktning er det bemerkelsesverdig at festivalen i år hadde så mange norske kompanier i programmet. Hele åtte av totalt femten kompanier har norsk tilknytning, med en spennvidde fra veteranene i MaisonDahlBonnema (Needcompany) til nyutdannede Naja Lee Jensen fra Akademi for Scenekunst. Hans Petter Dahl og Anna Sophia Bonnema presenterte urpremieren av tredje del i sin samtidsopera; Analysis – the Whole Song, mens Lee Jensen utfordret vestlendingenes kjærlighet til fotball ved å transformere Brann stadion til en auditiv krigssone i installasjonen The Games We Play.

Fokus på flere

Nytt av året er et økende fokus på flere av bidragsyterene til det kunstneriske sluttproduktet, deriblant scenografer og kuratorer. Sistnevnte ble satt fokus på i kroatiske Tea Tupajic og Petra Zankis The Curators Piece, som lot en rekke kuratorer innta scenen med en dels improvisert gjensidig utfritting omkring motivasjonen bak deres arbeid, og hvorvidt kunsten kan redde verden. Fokuset i denne forestillingen lå – kanskje med rette – på BIT Teatergarasjens kunstneriske leder, Sven Åge Birkeland:

«Med hvilken rett kan du påstå at BIT Teatergarasjen ikke er en institusjon, når den snart har eksistert i 30 år?».

Spørsmålene ble stilt (med fornøyelig mine) av kuratorer med internasjonal bakgrunn, deriblant Florian Malzacher fra Steirischer Herbst og Burgtheater i Østerrike og Vallejo Gantner fra PS 122 i USA. Scenografene fikk et etterlengtet rom for diskusjon i seminaret Scenografi!, der det blant annet ble lagt vekt på det fabelaktige videoarbeidet til Boya Bøckman i De Utvalgte, hvis Kunsten å bli tam fremheves som et av de sceniske høydepunktene på årets festival.

Skremmende scenekunst


En forestilling som også krever sin spalteplass er franske Vincent Duponts Souffles. Scenen, som er omringet av hvite madrasser, bringer tilskueren inn i et univers som preges av klinisk sjamanisme – akkompagnert av en fordreid messende stemme og primalpusting. En leviterende kvinne mister all makt til et lite menneske ikledd en mongolsk folkedrakt, med en intensitet som får en til å forestille seg en Kubricksk Regan lurende i kulissene. Det er en underlig sensasjon å bli redd av scenekunst. Romeo Castelluccis installasjon av Dionysos' tjener Silenus hadde en lignende effekt – selv om den ikke skapte like stor publikumsrespons som hans forrige forestilling på Theatre de la Ville i Paris.

Nyetablerte og erfarne


Det nyetablerte Bergensbaserte kompaniet Grith Ea Jensen & Susanne Irene Fjørtøft fremviste en annen type frykt i sin parafrasering over kvinnelige helgener i turning into saints; materialisert i en tilsynelatende uklar innstilling til sitt formspråk og sin symbolbruk. Forestillingens to første akter var så sprikende i dramaturgi, scenografi og lyssetting at de dessverre ikke klarte å holde på publikum, som talte betraktelig færre til siste akt på forestillingens første spilledag.

NONCompany, som også har base i Bergen, stilte i en helt annen klasse. KAZAK: Ekspedisjonen, første del av kompaniets utflukt til skogbeltet som er kjent som 'taigaen', brakte publikum inn i en meditativ tilstand av ny eksotisisme; reise, mørke og lukten av skog, samt et håp om et snarlig gjensyn.

Ane Lan tok også tilskuerskaren med inn i mørket i A Spiriti, inn i en lydløs livmor – bortsett fra forsiktig sang og melodiytringer på blokkfløyter. Lan lot filosofisk teori av tenkere som Edmund Husserl og Hannah Arendt sveve rundt i det trygge, vennlige mørket og viste noen av festivalens mest effektfulle bilder – som praktisk talt sved seg fast på netthinnen.

Publikum etterlyst

Om man tar utgangspunkt i nevnte forestillinger kan man altså vanskelig klandre årets Meteor for å være ensporet – hadde folk bare sett det. I tillegg til ovennevnte bød programmet på publikumsfavoritten Forced Entertainments Tomorrow's Parties, a smiths sobre og postspektakulære all that is solid melts into air (les Scenekunst.nos anmeldelse av denne forestillingen her), Manah Depauws burleske, lekne og småfrekke Eden Central og Alan Øyen/Winter Guests poetiske og selvironiske Fugl i magisk regn med tårer.

Det er et tankekors at en festival med en så markant internasjonal betydning får så liten respons fra lokalt og nasjonalt publikum. Løsningen, utviklingen, pressen og suksessen ligger kanskje i at akkurat du besøker festivalen neste år?