tirsdag, den 31. august 2010

Narcissistisk performance

MEDIUM


Monica Emilie Herstads kompani herStays Movers and shakers ble vist på Rom for Dans i anledning Ibsenfestivalen. Den gjentar seg selv, med gjentakelse som både tema, komponent og virkemiddel.


Av Sidsel Pape

Herstad har drevet kompaniet herStay siden 1999. Hun er utdannet både innen klassisk ballett, samtidsdans og japansk butoh. Hun har vist sine performancer i en rekke land, på ulike festivaler, i teatre og gallerier. Samtidig har hun virket som faglitteraturforfatter, foredragsholder og kritiker i Norge, en uvanlig kombinasjon som viser et stort mot. I 2005-2008, hadde Herstad et gjesteforsker-opphold på Senter for Ibsenstudier, UiO, og skaffet seg slik egenfinansiering i det tverrfaglige feltet Kunstnerisk utviklingsarbeid. De siste årene har herStay utviklet forestillingskonseptet Movers and shakers - Tangible channeling the existence of nature, inspirert av Ibsens Rosmersholm. Det er nå blitt en times performance for seks dansere og videomontasje akkompagnert av musikk vist på Rom for Dans i Oslo.

Spilledåsemelodier

Hicham Bouddéns samplede spilledåsemelodier og synt setter tilskuerne i mild transe. Den stemningsfulle elektronikaen går i stadig kortere loops til det høres ut som hakk i plata. Heldigvis kjenner Bouddén sin begrensning. Hakket som ellers kunne blitt uutholdelig, opphører. Nye variasjoner over samme musiske tema introduseres uten at stemningen endres. Bouddéns musikk er det mest helstøpte ved forestillingen Movers and shakers. Godt derfor at den skal utgis på CD. Dansen går i loop som musikken, og skaper et vellykket samspill mellom de to uttrykkene.

Forutsigbart

Etter åpningsbildet ved publikumsinngangen er koreografen den første som viser seg. Damedanserne introduseres deretter én etter én og får hvert sitt lydrom som de spankulerer rundt i. Kanskje legger de høye helene begrensninger på bevegelsesspråket: Enkelt, gjentakende, dvelende til det kjedsommelige. Gestene er forutsigbart feminine, forsiktig fraværende, nærmest apatiske. De kan leses som en slags stille, men pågående posering. Publikum blir gitt et maskulint blikk som skaper distanse mellom scene og sal.

Slik musikken fastholder ett eneste ”state of mind” så er det heller ikke særlig forskjell på karakterene som presenteres. Det er uklart om de skal framstille aspekter av heltinnen Rebekka eller gjengangeren Beata fra Rosmersholm. Hver gang de umerkelig skifter om å stå på scenen, har de også skiftet kjole, dvs korte, transparente kreasjoner. Kostymene og naken hud minner om den ubevisste mykpornografiske estetikken som ofte kan ses i samtidsdans.

Umotivert


Ikke før ridderen med hvite turnsko (eller kanskje hesten hans?) entrer scenen, er det noe som antydningsvis ristes i Movers and shakers. Etter den obligatoriske pas de deux med en av damene, drar han fra et sort gardin som har dekket et digert vindu. Handlingen utgjør det største bruddet i performancen. Fra taket henger noe som kan være en hvit hengekøye i nettingstrømpestoff. Den tas umotivert i bruk én gang, dog ikke som hvileanretning, før den møysommelig bindes opp igjen mot en stolpe. Et stort blekbrunt tekstil ligger foran på scenen og blir med samme mangel på motivasjon brukt som burka. En liten barnestol sittes på. Rekvisittene synes som relikvier fra en forgangen prøveperiode. Kan det være forfengelig mangel på mot til å velge bort det som performancen ikke lenger trenger?

Mot slutten vises video av granlegger i svarte skauen. De lyses opp av lykter, som fra biler som passerer. Samtidig står danserne stille på scenen, barbeint og i sorte kjoler, mens de veiver med armene. Synd at en av dem ikke er tilstrekkelig lyssatt, for scenen virker noe i nærheten av dynamisk før den brytes.

Fanget

Utøverne og koreograf tar applaus mens lav støy fra lydanlegget fortsetter. Koreografen tar ordet. Hun vil ha spørsmål og når hun ikke får det, snakker hun uoppfordret til publikum om sin analyse av Ibsens Rosmersholm. Hun har lett etter alternative utganger for karakterene som tradisjonelt går til grunne. Hun vil vekk fra de fatale fortolkningene og insisterer på en ”happy end”. Som vi har sett, tar Rebekka sin veske og spaserer, ikke i fossen, men ut i hestedrosjen. Fossen kan høres i musikken. Herstad forteller om drosjen. Movers and shakers forøvrig er som homeopatisk oppløsning: Ikke spor igjen av Ibsen. Når koreografen reder ut for arbeidsprosessen, blir det en usammenhengende del av performancen. Det får min ledsager fra folkedypet til å føle seg dum. Han vil heller være i fred med sin opplevelse, selv om han ikke forstår. Som forkjemper for kontekstualisering og refleksjon, blir selv jeg forlegen. Om jeg hadde fått velge, hadde jeg blitt for å høre om herStays metode, men fanget virker det ikke like fristende.

Movers and shakers har nærmest narcissistiske drag. Performancen er vakker og ”vet det”. Homeopatiske sukkerperler må ristes for å virke, men viriliserende bevegelse finnes det bare rester av i tittelen. Movers and shakers bruker gjentakelse både som tema, komponent og virkemiddel gjentatte ganger. Det planter lite annet enn hakk i plata i min hukommelse.

Les også Stefanie Plapperts kommentar til denne anmeldelsen Her.