tirsdag, den 21. juni 2011

"Herlig moderne"

MEDIUM


konstaterte de dresskledde tilskuerne på nabosetet etter teppefall for Carte Blanches Corps de Walk på Festspillene i Bergen. Vår anmelder kastet seg inn i den kulturelle tidsklemma og kom ut igjen med denne rapporten fra årets scenekunstprogram.


- Anmeldelse -

Av Karoline Skuseth

Å skulle skrive et tilfredsstillende referat av Festspillenes scenekunstprogram forutsetter innleggssåler i et par rimelig store sko – blankpolerte men ikke mindre inngåtte av den grunn. Som festspillsjef Per Boye Hansen selv har uttalt, huser den knapt to uker lange festivalen totalt hele 150 produksjoner; og dette i et spekter som omfavner både barnefamilier og Brahms-elskende bestemødre, folkemusikkfantaster og ungdom med en forkjærlighet for samtidsdans. Med et utgangspunkt som dette blir man som tilskuer satt i en kulturell tidsklemme – selv om man, som i mitt tilfelle, konsentrerer seg om kun å få med seg høydepunktene innen scenekunst, blir man tidvis nødt til å gjøre bruk av en nådeløs sabel. Man får ikke med seg alt.

Programmet søker med andre ord å tilfredsstille 'folk flest', være noe for alle og enhver, men det går langt mellom produksjoner med interessant fallhøyde. Det skal riktignok godt la seg gjøre å alltid tilrette for sagnomsuste paradigmeskifter som det Vegard Vinge og Ida Müller lanserte i forbindelse med Vildanden i 2009, men det bør være et grunnpremiss at Festspillenes hovedsatsinger innen teater og dans har en relevans utenfor bygrensene. Når det er sagt er det er faktum at festivalen bød på en rekke velproduserte gjestespill, blant annet Christoph Marthalers ±0 og Islands nasjonalteater med Gerpla, samt Tore Vagn Lids adaptasjon av Gerhart Hauptmanns Før Soloppgang, som ble anmeldt her på scenekunst.no 31. mai.

Skilte seg ut

Det var imidlertid en produksjon som skilte seg ut i særlig positiv favør – nemlig samarbeidet mellom den israelske koreografen Sharon Eyal (fra det velrenommerte Batsheva Dance Company) og Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Dette er ikke første gang dette samarbeidet har båret frukter – forestillingene Love (gjenskapt for Carte Blanche i 2006) og Killer Pig (2009) har i senere tid vært på omfattende turneer, jevnt over til nærmest ekstatisk bifall, og er i sommer programmert til dansefestivaler både i USA og i Kina. Det er lett å skjønne hvorfor. Jeg var selv en av dem som skjelvende forlot tribunen etter teppefall da Killer Pig første gang ble vist i dobbeltforestillingen SH:HO, i tospann med koreografen Hofesh Schechters Uprising. Det var noe med estetikken, rykningene, som liksom hadde forplantet seg i min egen ryggrad og skapt en usynlig og intens indre bevegelse. Den samme følelsen var absolutt tilstedeværende under Festspillenes Corps de Walk (2011), men denne gangen i en ganske annen skala. Den lokale visningsarenaen for Carte Blanche, Studio Bergens tradisjonelle blackbox-scene på Nøstet, var for anledningen erstattet med Grieghallens ærverdige hovedsal, med et fullsatt amfi med over 800 seter.

Salen summet av forventing da salen ble mørklagt og dj Ori Lichtik tro til ved sitt altomfavnende auditive maskineri. Danserne avdekkes i sirkelformasjon, som utøvere i en rituell seremoni, gradvis avslørt av en forsvinnende tåke. Lydkulissene plasserer oss i en skog, i et abstrakt landskap. Etter hvert som den timeslange hypnosen trer i kraft blir man fanget av kroppenes mulighet til å formgi både metaforer og svært reell kropp, spasmer, geometriske mønstre og sensuelle rykninger. De kvinnelige og de mannlige danserne bærer like, hudfargede trikoter, lyse kontaktlinser og stramt tilbakestrøket og hvitmalt hår, og blir stadig deler av en intrikat bevegelse av et større, kaleidoskopisk legeme. Formen på scenen veksler mellom å ta form som intrikate genformasjoner og andre organiske former, med hofteknekk, vuggende armer og hoder dramatisk vendt i profil som stadig tilbakevendende momenter. Kontrasten mellom fargene i dansernes kropper og det blåsvarte mørket som omgir dem gjør det mulig å myse på denne fascinerende, bevegelige massen og fraskrive det individets medvirkning fullstendig, hjulpet langt på vei av et fabelaktig lysdesign av Torkel Skjærven.

Høy lyd

Av kritikk, om det skulle være nødvendig, kan jeg nevne at lyden til tider ble i overkant høy, og at engelsk vokal som til tider kom til syne i det lydlige landskapet kanskje ble i overkant symbolladet i og med at det sceniske objektet gang på gang ba om å bli tolket metaforisk. Jeg skulle likevel ønske at jeg hadde konstant tilgang til denne verdenen, aller helst skulle jeg hatt en dør inn til den fra min egen leilighet. Kjøkken, bad, Corps de Walk. Jeg lot ikke til å være alene om å ønske mer, reaksjonen da mørket igjen senket seg var abrupt – her var ingen tilbakeholdt stående ovasjon, tvert imot hvinende hyl som på en hvilken som helst rockekonsert. Mine dresskledde, erfarne naboer konstaterte med at det hele var «herlig moderne».

Om denne sistnevnte beskrivelsen kan brukes på ±0 av Christoph Marthaler er et annet spørsmål, selv om Bergensavisen valgte å beskrive denne forestillingen som noe festspillsjefen hadde 'bestilt på internett' (scenekunst.no, 8.juni). Jeg overhørte tilfeldigvis et klokt hode som påpekte at den eneste redningen for norsk teater, og ikke minst kritikken av det, er et blikk som er vendt utover, søkende mot en større referanseramme. Tilfellet over er dessverre et eksempel på det motsatte. Marthaler har over 20 års fartstid på sveitsiske og tyske scener, og står blant annet bak legendariske produksjoner som Murx, som ble satt opp på Frank Castorfs Volksbühne i 1993. Han har samarbeidet med scenograf Anna Viebrock og dramaturgen Stefanie Carp siden 1989, og har med andre ord hatt lang tid på å utvikle det formspråket han altså nå gjestet Festspillene i Bergen med – til tross for dette er gjestespillet i Norge det eneste på en lengre Europa-turne som knapt har solgt billetter. Det ble spekulert i ulike årsaker til dette, om det lå i promoteringsarbeidet av forestillingen, de tre timene uten pause den varte, eller om folk flest rett og slett ikke hadde hørt om regissøren. En kollega fra den danske avisen Dagbladet Information kom til sammenligning direkte fra New York for å få med seg akkurat denne forestillingen, og så seg overrasket om i salen da dørene – på forestillingens dag to – lukket inne en spredt og forlegen gjeng ved siste klokkering. Mottakelsen produksjonen fikk av nevnte gjeng var derimot euforisk.

Grønland i ubalanse

Forestillingen tar for seg et Grønland i ubalanse, som tittelen insinuerer preget av kontrasten mellom fast og flytende grunn, is og vann. Vi presenteres for Anna Viebrocks vakre scenografiske krysning av en gymsal og et samfunnshus, som etterhvert blir befolket av en rekke mennesker med ulike grader av lokal tilhørighet. Temaet som brer seg som et teppe over den sceniske handlingen er klimaproblematikk – hva skjer når lavmælte 'utkantkolonier' får føle konsekvensene av stormakters miljøfilosofi på kroppen først? Et stiltrekk ved Christoph Marthalers produksjoner er ofte en bitende samfunnskritikk, som det umiddelbart er fristende å rette mot Danmark i forbindelse med ±0. Etter hvert som man blir kjent med de sceniske karakterenes lune og underfundige trekk, blir man imidlertid snart mer opptatt av hyllesten til Grønland som ligger i dette verket. Det gjøres eksempelvis et poeng av at det er forbudt for innflyttere å forvirre innfødte grønlendere, i tillegg til et forbud mot å servere dem alkohol.

Marthaler er også kjent for å la sin bakgrunn som teaterkomponist være svært tilstedeværende i sine forestillinger; i denne sammenheng kommer dette særlig til syne ved bruken av korpartier, vokale lydeffekter, harmonier spilt på vinglass og en arie fremført av en sopran i et hundebur. En høyttalerstemme som bærer visse likhetstrekk med roboten Hal 9000 i 2001: En romodyssé ytrer stadig absurde ønsker om å få låne et par tjukke labber om å bli fortalt en historie. Gjenglemte og ødelagte mobiltelefoner dekker scenegolvet, og brukes som pucker i en type selskapslek når samtalen stopper opp. Er det sannsynlig at noen kommer til å ringe? Sceniske elementer som en overheadprojektor brukes til å framstille nordlys på den ene sceneveggen, mens publikum bades av skarpe lyskastere med jevne mellomrom i takt med at en alarm utløses. Kontrasten mellom nesten ekstrem stillstand og kaotisk krise (eller forberedelsen på den) maler et virkningsfullt bilde av det grønlandske landskapet, både metaforisk og høyst reelt.

Motsatt grunnmotivasjon

Islands Nasjonalteaters bidrag med sitt Gerpla – Kjempeliv i Nord omgås det teatrale formspråket med en nesten motsatt grunnmotivasjon. Der Marthaler gjør bruk av noe som nesten kan kalles ikke-teater, i det minste kunne man gjort bruk av begrepet 'scenisk installasjon', brukes Islands Nasjonalteater kunstformens konvensjoner for alt de er verdt. Vi møter et kompani kledd i enkle, sorte drakter, som ved en rekke trylleslag – nærmere bestemt ved bruk av sjal, rekvisitter og enkel koreografi – forvandler karakterene fra dyr til mennesker, fra barn til voksne. Et eksempel på dette er når de to ungguttene Thorgeir Hávarsson og Thormódur Kolbrúnarskáld rir på sine respektive 'hester', som brått bøyer seg opp og reduserer de langhårede guttehodene til hestenes bakpartier. Selv om illusjonen forutsetter et velvillig publikum, fungerer den ganske så strålende, nettopp i kraft av å ikke late som om den er noe mer enn den er. Denne ærbødigheten henvendt til tilskuerens vilje til illusjon finner vi også igjen i en kampscene senere i forestillingen. Sceneteppet er for anledningen sluppet ned, og de to krigerne plassert på hver sin side av scenen. Rundt dem opererer en gruppe på fem-seks 'usynlige' scenearbeidere – de har på seg svarte hettejakker, maske og hansker – som til enhver tid er på riktig sted for å kunne løfte og bære de to slåsshanene og våpnene de slåss med, slik at resultatet blir et slapstick-nummer i sakte film. I islandske Baltasar Kormákurs regi, som mange kjenner som mannen bak filmen 101 Reykjavik (2000), tillegges det skandinaviske overmotet en selvironisk sjattering, der vikingenes voldsbruk ikke alltid kommer like godt ut av det – og godt er det. Scenografien er enkel, preget av tre hvite telt i økende størrelse, i tillegg til en mengde grønne tuer som lett beveges rundt på scenen. Skuespillerne brukes også som deler av denne; som berghyller og strender, kun dekt av enkelt kunststoff. I sin lekne enkelhet forsvarer Gerpla teatrets egenart som kunstform.

Nysirkus

En kunstdisiplin som enda ikke har fått godt fotfeste i Norge er formen definert som 'nysirkus', som svenske Cirkus Cirkör er den fremste aktøren innenfor i skandinavisk kontekst. Kompaniet deltok også med en forestilling på festspillene i fjor, da med Inside Out – en parallell reise i kroppen og sirkusets verden. Det sirkusdirektør Tilde Björfors ønsker å formidle gjennom årets forestilling, Wear it like a crown (som forøvrig var trekkplaster under fjorårets teaterfestival i Porsgrunn, red.), kommer ikke like klart fram. Et sjangertrekk som gjerne kjennetegner nysirkus er nettopp en klar dramaturgi, en historie som fortelles ved hjelp av sirkusets formspråk. Wear it like a crown fremstår i så måte mer som en klassisk sirkusforestilling med en gjennomgående og helhetlig estetikk, det er nemlig ikke like lett å få tak i forestillingens intensjon denne gangen. I programbladet kan man lese at tittelen henspeiler til det å «ta på seg sine feil og sin frykt og bære den som en krone, pusse den med stolthet». Det argumenteres for at de ensomme aktørene søker å nærme seg hverandre ved hjelp av bordtennisballer, sugekopper og motorsager, men de ulike numrene fremstår heller som en rekke separate oppvisninger i teknisk finesse enn som delmomenter i en større sammenheng. Likevel er universet Cirkus Cirkör bygger opp fantastisk – i det de trekker momenter som salg av popcorn og kuriosa fra forestillingen ut i Grieghallens foajè, skaper de et totalkunstverk som særlig den yngre delen av publikumsgarden (anbefalt fra 8 år) villig lar seg fascinere av. Rent teknisk er aktørenes fysiske og mentale evner også imponerende, men hadde kommet enda bedre til sin rett om forestillingen hadde vært ikledd en klar rytme og intensjon.

Spartansk bondedrama

Avslutningsvis må også Den Nationale Scenes Ordet i all respekt bli viet sin spalteplass. Klassikeren av den danske presten og forfatteren Kaj Munk befatter seg med konflikten mellom grundtvigianismen og den mer pietistiske indremisjonen, i Ola B. Johannesens regi lagt til en udefinert norsk vestlandsgrend. Forestillingen begynner som et spartansk bondedrama, men beveger seg etter hvert i retning mer uhåndgripelige hendelser, nærmere bestemt mirakelet. Rent historisk er det slik sett en interessant satsning, men jeg skal ærlig innrømme at jeg som selvutnevnt hedning, verken døpt eller konfirmert, har vanskeligheter med å kjenne denne tematikken nært nok brystet. Scenografi og kostymer er løst forholdsvis innovativt av Carle Lange, idet han har trukket scenen ut i salen slik at publikum sitter på tre av dens sider, omtrent som en forsamling i et kirkerom. Dette blir aktivt utnyttet flere ganger gjennom forestillingen, deriblant ved at skuespillerne setter stoler foran første publikumsrad og dermed innlemmer oss i den sceniske handlingen. Om dette hadde vært løst på en måte, som ikke forutsatte at tilskuerne på nevnte rad ikke måtte holde våre egentlig ganske uskyldige knær tilbake med alle krefter for å ikke vippe nevnte skuespillere av stolene sine i den avsluttende begravelsesscenens alvor, hadde dette vært et svært effektivt grep. Kombinert med andre momenter som 'innlært bygdenynorsk' hos enkelte av skuespillerne i kombinasjon med en i overkant potent scene som bærer referanser til noe jeg syns å ha sett i Nosferatu, blir Stig Amdams svært overbevisende rolletolkning av Gamle Mikkel Borgen ikke sterk nok til å bære forestillingen som helhet.

Om man skulle forsøke å komme med noen konklusjon av dette utvalget fra årets festspillprogram er det lett å lene seg til det eklektiske, en omfavnelse av at alle sjatteringer innen scenekunst har sin rett på en festival som Festspillene, uansett hva en skarve anmelder måtte mene. Men en ting er sikkert – det er sunt å ha et søkende blikk, et blikk vendt mot alle.