mandag, den 27. juni 2011

Sprenger scenekunstens rammer i fillebiter

MEDIUM


Med forestillingen Utopia sprenger klovnen, satirikeren og provokatøren Leo Bassi scenekunstens rammer i fillebiter. At denne mannen aldri har spilt en forestilling i Norge andre plasser enn Porsgrunn er utenfor min fatteevne, skriver Eline Arbo fra Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.


- Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival -
(Den første av tre artikler)

Av Eline Arbo
Foto: Dag Jenssen


Glem påtatte politiske stemmer som fortsatt spiller 70-tallets manifester på repeat. Glem at det nærmeste du kommer politisk vilje i teatret er krangling om urettferdig fordeling av midler. Glem at virkemidler er kraftløse med mindre de er innpakket i postdramatisk cellofan. Klovnen, satirikeren og provokatøren Leo Bassi sprengte scenekunstens rammer i fillebiter under sin forestilling Utopia på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival torsdag 23. juni. At denne mannen aldri har spilt en forestilling i Norge andre plasser enn Porsgrunn er utenfor min fatteevne. Hans måte å kommunisere med publikum på, gjennom å direkte oppfordre oss til å endre våre liv og vår politiske holdning, viser at han nekter å la politiske problemstillinger bli klisjeer i scenekunsten. Vi kjenner alle til den litt kleine følelsen av å bli fortalt hva vi som publikum burde tro på. Denne følelsen er ikke-eksisterende i Bassis Utopia, noe som blant annet skyldes at hans måte å formidle på er forankret i klovnetradisjonens outsiderposisjon.

Omreisende

Leo Bassi vokste opp på et omreisende sirkus, og er tredjegenerasjons klovn. I hans eget kunstneriske uttrykk blander han politisk satire med klovnens lekenhet, og har klart å provosere på seg både den katolske kirke og høyresiden av politikken. Han har høstet internasjonal anerkjennelse for sine forestillinger som sparker hardt mot maktelitens overgrep; to ganger har han faktisk måtte kansellerer forestillinger pågrunn av bombetrusler. I Utopia kombinerer Bassi historier fra sin egen bakgrunn med kritikk av nyliberalismens økonomiske hegemoni. Han gir oss personlige fortellinger om sin bestefars deltagelse i første verdenskrig, om en barndom sett fra sirkusmanesjen og om egen politisk oppvåkning, alt ispedd politisk satire og fandenivoldsk klovneri. Gjennom denne parallelle reisen viser Bassi oss klovnens rolle i et historisk perspektiv. Som en outsider i alle land, men med en kulturell allsidighet, har klovnen fungert som en viktig samfunnskritiker opp gjennom historien. En indikator på dette er den hvite klovnens kostyme, som etter den franske revolusjonen hadde årstallet 1789 brodert på brystet – et symbol for å vise folket hvilken side av revolusjonen de stod på. Bassi viderefører denne politiske tanken gjennom å anvende virkemidler kun klovnen kan påberope seg; uhemmet harselering med både publikum, seg selv og ikke minst politiske krefter i Vesten fra et uavhengig ståsted.

Humanistiske verdier

Med Utopia ønsker Bassi å få mennesker til å omfavne humanistiske verdier, som han mener har gått tapt i nyliberalismens konsum og kapitalfokus. Ved å fortelle historier fra eget liv åpner Bassi opp for muligheten til å se påvirkning av politisk maktspill i et større perspektiv. Et eksempel er den morsomme fortellingen om da han fikk se tjue tusen år gamle helleristninger utenfor Roma. Noen forskere som var der viste han deretter noen helleristninger i den samme grotten som var førtifem tusen år gamle. Bassi spurte forskerne om de hadde funnet noen helleristninger som hadde blitt malt mellom disse årstallene. Forskerne hadde ikke det, og de ante ikke hvorfor det ikke fantes spor av helleristninger fra de tjuefem tusen årene det hadde gått mellom de to maleriene. Bassi svarte da med sin sedvanlige sarkasme at det antakeligvis hadde vært en høyrevridd regjering i disse tjue tusen årene som hadde slått hardt ned på kunstutfoldelsen. Denne lille fortellingen gir grobunn for en tanke om at konsumkapitalismen ikke er evig, slik den kan fremstå for oss i dag. For Leo Bassi er Utopia en plass som eksisterer inne i oss, et håp om en annen virkelighet. Og beskjeden er klar: vi må leve livene våre annerledes enn vi gjør nå om vi ønsker reell forandring.

Festivalens temperatur

Dette er tredje gangen Leo Bassi besøker Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival, og hans popularitet ser ikke ut til å ha minket på de ni årene siden hans første besøk. PITs anerkjennelse av Bassis kunstneriske aktualitet gir et godt bilde av festivalens temperatur. Som festivalledelsen selv skriver i programmet ønsker de at PIT skal være en byfest for alle, samtidig som det skal være et møtepunkt mellom internasjonale og nasjonale teaterimpulser. Det fysiske scenespråket former festivalens profil, og årets program gir et mangfoldig innblikk i teatertendenser innen denne sjangeren. Festivalgata er et av de tilbudene som gir teateret til folket; sjonglører, akrobater, klovner og gatemusikanter fra inn- og utland er med på å gi festivalstemning til hele byen. I tillegg satser PIT i år igjen på ungdomsteater med Scene:bluss, et konsept der primært unge teaterentusiaster får en scene hvor de kan vise små forestillinger for festivaldeltakere. Ved å skape en arena hvor mange ulike sider av teateret utfolder seg, klarer PIT å formidle at teater både er morsomt, rablende galt, provoserende og viktig. Festivalformatet gir oss som publikum et innblikk i hvor mye teateret kan romme, og viser forhåpentligvis hvor mektige gode teateropplevelser kan være.

Leo Bassis utopiske univers kan i denne sammenheng ses på som en metafor for teaterets kraft: ”Utopia is a window we have in our minds that you sometimes open, and you feel that you are looking at something bigger than yourself”.