tirsdag, den 28. juni 2011

En fengslende babushka-dukke

MEDIUM


Tone!Art med Sagliocco Ensemble er en fengslende babushka-dukke av en forestilling med potensial til å favne et bredt publikum, mener vår anmelder, Eline Arbo. Forestillingen hadde nylig premiere på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.


- Anmeldelse -

Av Eline Arbo
Foto: Dag Jenssen


Med Tone!Art inviterer Sagliocco Ensemble oss med på en visuell reise i den klassiske musikkens verden, hvor tonene gir grobunn for magiske fortellinger. Gjennom humor og fysisk lekenhet forsøker forestillingen å etablere en ny inngang til klassisk musikk; som en spennende uutforsket verden snarere enn en kjedelig voksenting. Forestillingen har et glimrende visuelt språk som klarer å omfavne en mangfoldig publikumsgruppe.

Bilder fra en utstilling

Sagliocco Ensemble har tatt utgangspunkt i komponisten Modest Mussorgskijs pianosuite Bilder fra en Ustilling – til minne om Victor Hartmann, en musikalsk tolkning av syv ulike malerier fra Hartmanns posthume utstilling i St.Petersburg i 1874. I Tone!Art møter vi Tone Klang, spilt av Guandaline Sagliocco, som på lik linje med Musorgskij føler en sterk parallell mellom det visuelle og det musikalske. Fra første scene presenterer Sagliocco den visuelle magien forestillingen byr på; det hvite lerretet i scenografien blir levendegjort gjennom videoanimasjon som hun tilsynelatende maler på selv. Vi blir introdusert for Tones fortelling om da hun som barn satt under flygelet da bestemoren Baba spilte konsert på en stor scene i Moskva, noe som fødte en sterk fascinasjon for Modest Musorgskij og hans pianosuite. Den barnlige fantasien omgjorde musikken til bilder, og tok Tone med til et morsomt, skremmende og fantastisk univers. Forestillingen tar utgangspunkt i denne opplevelsen, og forsøker å formidle hva Tone følte den kvelden under flygelet.

Guandaline Sagliocco bærer forestillingen godt med sitt kraftfulle fysiske uttrykk. Til tross for at hun skal formidle en forholdsvis vanskelig fortelling med flere ulike karakterer vi aldri ser, er hun enestående i evnen til å holde på vår nysgjerrighet.

Erkerussisk karakter

Med seg på scenen har hun musikeren Anette Röde Hagnell som spiller den verdensberømte pianistinnen Natasha Pavlova, en morsom erkerussisk karakter som bidrar til et humoristisk samspill de imellom. Det fremstår som et godt grep å inkludere en egen musiker som spiller Musorgskijs pianosuite i forestillingen, ettersom det fremhever det spontane og impulsive med den klassiske musikken. Tone og Natasha erter og leker med hverandre, hver med sine respektive virkemidler; Tone med teksten, Natasha med musikken. Hagnell og Saglioccos kjemi er upåklagelig, og det er befriende å se en så levende musiker på scenen. Det er allikevel den nevnte visuelle rammen som fremstår som det mest magiske elementet i forestillingen, og som virkelig gir oss en følelse av å fysisk tre inn i musikkens univers. Et glimrende eksempel er når Tone tar oss med inn i suite nummer 8, basert på maleriet Katakombene i Paris. Videoanimasjonen utnyttes til det fulle idet Tone selv kryper inn i katakombegangene som er projisert på lerretet, og plukker noter fra taket. Et visuelt sukkertøy!

I forestillingens program blir Tone!Art presentert som en forestilling for både barn og voksne. Et av forestillingens mål er å ”bryte med konvensjoner knyttet til klassisk musikk”, noe som både barn og voksne uten tvil kan ha glede av. Det er allikevel tidvis vanskelig å henge med på historien; enkelte aspekter blir overforklart, andre ikke forklart i det hele tatt. Jeg mistenker at voksne kan sitte igjen med følelsen av at det er en barneforestilling, mens barn kan oppleve den som litt for krevende. Allikevel er det kanskje nettopp dette som gjør forestillingen så allsidig. Jeg fikk mye ut av forestillingen til tross for at det var en del scener som helt tydelig appellerer mest til barn og unge. En forestilling der en såpass bred publikumsgruppe opplever momenter de blir fengslet av, er etter min erfaring en sjelden vare i scenekunsten. Kanskje dette nettopp er en del av forestillingens budskap; at voksne kunne trengt en litt mer fantasifull og morsom tilnærming til enkelte aspekter i livet.

Babushka-dukke

En av forestillingens store styrker er at den er en tematisk Babushka-dukke, ettersom mange ulike tematiske lag oppnås parallelt. Musorgskij skrev denne pianosuiten i sorgen etter sin avdøde venn Victor Hartmann, og musikken var med på å holde de gode minnene om vennen i live. Tones bestemor Baba er også død, men for Tone fremstår hun som levende gjennom minnene om musikken hun hørte den kvelden hun satt under flygelet. Musikk har denne bevarende evnen, og dette er et godt budskap som kan gjøre at vi setter mer pris på musikk generelt. Samtidig er Tones minner fra hennes barndom da fantasien var grenseløs og alt fremsto som spennende fortellinger, et annet minne som kan vekkes til live i oss gjennom musikk. Kanskje Tones sterke opplevelse kan gjenskapes i andre gjennom denne forestillingen, og fortalt som da de så en visualisering av klassisk musikk på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival og siden har oppsøkt det magiske i musikkens verden?