lørdag, den 2. juli 2011

Kjærlighet til en åker

MEDIUM


En uforutsigbar opplevelse som holder publikum i spenning hele forestillingstimen igjennom, skriver Elin Danielsen om Åker på Festspillene i Harstad.


- Anmeldelse -

Av Elin Danielsen

Jeg sitter på en buss på vei til forestillinga Åker. Bussen frakter en håndfull mennesker i bedagelig tempo innover åssidene utafor Harstad. Vi kjører lenger enn de asfalterte veiene rekker, helt til grusveiens ende, til et trivelig gårdstun med blide gardsfolk i flanellskjorter med varm kaffe på kanna.

På gatehjørner i festspillbyen Harstad har man de siste dagene kunnet snuble over et og annet henslengt fugleskremsel, og i løpet av bussturen innover dalen gjenkjenner jeg flere. Etter et langt, men trivelig, kaffedrikkende kvarter, åpnes låvedørene og publikum slippes inn blant mjuke høyballer, skranglete benkerader og tett møkkerduft.

To merksnodige innstallasjoner står på hver sin side av låvegulvet, som på sin side fungerer som tradisjonelt scenegulv med frontalt amfi. Den ene innstallasjonen er et imponerende arsenal av vannfylte vinglass, den andre et nøye oppstilt slagverk lagd av diverse hverdagslige remedier fra kjøkkenvisp til blikkspann.

Brudd

En hodeløs blå overall gir seg til kjenne bak den glinsende plastduken som dekker bakveggen i fjøset. Kroppen kveiler seg rykkende opp-ned langs veggen, kryper framover og reiser seg prøvende på føtter i store gummistøvler. Bevegelsene er stakkato, den hodeløse bondedanseren nærmest strever seg ut av plasten. Fødselsøyeblikket avbrytes av en annen overallskledt bonde som bredbeint strener inn over fjøsgulvet. Fra halskragen på den hodeløse popper det endelig opp et hode og et tilforlatelig -Hei, koffør kjæm du så seint? Det komiske bruddet -det første av mange- lover ei overraskende forestilling, der alvor krysses med lek, kunst krysses med folkelig.

Festspillene i Nord-Norge deler hvert år ut inntil to kunststipend til unge uetablerte kunstnere. Danser Kristin Holand er en av årets to mottakere av ungkunststipendet. Holand, som opprinnelig kommer fra Steigen i Nordland, er danseutdannet fra Skolen for Samtidsdans og har i tillegg til egne prosjekter jobbet ved institusjoner som Uendelig Teater, Sydsamisk Teater og Nordland Teater.

Å forene landbruk med kunst

Fire bønder i blå overaller samler seg i lyskjegla rundt 50-talls mikrofonen som henger fra bjelken i låvetaket. -Hei. Lang pause som utnyttes til sjarmerende, skrå blikk mot oss i amfiet. -Det e vi som e bondeforeninga Helt på Jordet. Så presenteres vi for foreningas fire personas som også innehar foreningas fire verv: Kunnskapsforskeren, Informasjonssprederen, Pengeinnhøsteren og Systemoverhodeansvarlige. -Vi fire har holdt sammen i 7 år, i tykt og tynt, stadfester Systemoverhodeansvarlige. -Ja, i begynnelsen var vi 44, men...

Holand forteller til NRK at samtlige kunstnere i Åker er vokst opp på gård, og de ønsker å bruke kunsten til å si noe om det å vokse opp på landet, til å formidle de enorme endringene jordbruket gjennomgår i dag der flere og flere legger ned drifta. De fire karakterene som ensemblet har utvikla til formålet er på mange måter typiske klisjeer av bonden. Alt fra store overaller, skyggeluer på snei og bredbeint ganglag er gjennkjennelige elementer som mang en gang har blitt brukt til å bygge lignende landsens karakterer. Karakterenes flathet kler imidlertid Åker. Utøverne er ikke langt unna den treffsikre revyen i sin traktering av Kunnskapsforskeren, Informasjonssprederen, Pengeinnhøsteren og Systemoverhodeansvarlig. Samtlige fire utstråler en lekenhet og sjarm som smitter over på oss som sitter benket sammen i det skjeve amfiet. Det er noe friskt over det hele, noe avslappet som kanskje også skyldes den bedagelige bussturen, kaffen på tunet, det deilige landskapet rundt oss og fjøset vi befinner oss i.

Lærestykke

Holand bryter de dokumentariske tekstene i forestillinga med musikk som for meg framstår som en blanding av Kurt Weils viser og eldre countrylåter rundt bålet. I Holands Åker er det kult komp på remedie- og glassinnstallasjonene samt et slepent trekkspill som får publikum til å duppe foten med i takten. Duoen Draup lydsetter forestillinga med sitt tradisjonsrike glasspill sammen med Holands egen søster på perkusjon og bass. Akustikken i fjøset er perfekt for lydbildet som først er drømmeaktige og tette klanger fra de vanfylte vinglassene, for så å gå over i tøffere rytmer fra perkusjonssettet og bassen. Også Holand selv på trekkspill passer inn; hennes uredde og direkte sangstemme kler det slepne trekkspillet. Totalt sett framstår lydbildet i forestillinga i den samme befriende, upolerte formen som de øvrige uttrykkene.

Det er absolutt noe Brecht`sk over Åker. De dokumentariske monologene gir meg assosiasjoner til lærestykkene hans; det episke dramaet, der vi blir fortalt tingenes tilstand uten nødvendigvis å se det i handling. Hver gang vi lar oss ta med på en historie, kommer det et uventet brudd, enten ved at Holand og co bryter ut i sang, eller en eller annen form for koreografert begevelseselement. -Ho fru Jord, ho skal bli stor. Du må pløye over ho, du må havre over ho, synger Holand, og vi møter fru Jord gjennom en skikkelse umiskjennelig lik Ingrid Espelid Hovig som baker kake av jord og møkk, larver og fosfor. Vi lærer at fosfor er et grunnstoff som det om 100 år ikke er mer igjen av. At Norge tjener gode penger på å produsere mat som er dyrket fram ved hjelp av fosfor. Også ugress gror av smaken av fosfor -men da heller vi bare på litt ugressmiddel, lærer vi. -Skål for at vi lever i landbrukets høyalder! og fram trylles fosforkaka som nå bugner av gulrøtter, salat og brokkoli. Brått endrer den Systemoverhodeansvarliges Espelid Hovig-skikkelse form. Kroppen insekter seg komiskgrotesk rundt på gulvet, som en kjempekakerlakk, med beskyttelsesmaske for ansiktet og sprøytemiddelkanna godt festet på ryggen.

Friskt

Åker er et ungkunst-prosjekt der Holand med sitt utgangspunkt i dansen boltrer seg med dokumentarisk materiale, statistikker, musikk og teater. Gjentatte brudd kjennetegner forestillinga. Alt fra dialoger som går over i komiske bevegelsesmønstre til politiske viser som går over i innestengte vræl. Dette gjør Åker til en uforutsigbar opplevelse som holder publikum i spenning hele forestillingstimen igjennom.

Tekstmaterialet er en blanding av dokumentarisk og selvskrevet materiale. Begge deler nyter godt av den revyaktige spillestilen som er valgt. De dokumentariske tekstene kunne fort endt opp som ungdommelig, overmodig vrøvl og de selvskrevne som i overkant enkle. Dette unngår Holand elegant ved å leke seg med formspråket i forestillinga.

Artig nok er det når danseren Holand setter dansen til side at forestillinga fungerer best. De gangene hun velger å bruke dansen som understrekende middel for tematikken i forestillinga, står den på grensen til å bikke over i det selvhøytidelige. Tekstpartiene krever komediens rytme for ikke å bli banale. Derfor fungerer ikke den seriøse samtidsdansen i denne sammenhengen. Det er når Holand henter ut sitt og de andres potensiale som komedieaktører på tvers av uttrykkene de til vanlig forholder seg til at tekstene -og dermed også forestillinga- står sterkest. Ingen er så seriøse som klovnen. Og her er Åker en fulltreffer; Holand og co holder det de lover i starten; de overrasker oss gang på gang med sine absurde stilbrudd og makter det kunststykket å krysse det seriøse med leken, kunsten med det folkelige.